Det vi ikke snakker om

– Vi skjønte ingen ting da, og vi skjønner ingen ting nå, sier Johan Hægstad. – Og den eneste som kunne forklart oss hvorfor det ble som det ble, er borte for alltid.
To menn med hver sin kaffekopp smiler, med et stort juletre i bakgrunnen

Jo Vegard gikk på siviløkonomutdanningen ved Norges Handelshøyskole i Bergen. En dag i begynnelsen av januar 2011 tok han ikke telefonen da pappa Johan ringte. Han hadde valgt bort livet. 

– Jeg kan fremdeles få vondt i magen når jeg ringer noen som ikke svarer, sier Johan. – Så lite skal det til for at jeg gjenopplever følelsene fra den dagen. 

Uten forvarsel

I 2020 ble det registrert 639 selvmord. Sannsynligvis skjuler ulykkesstatistikken enkelte selvmord. Trafikkulykker, særlig møteulykker, kan være en villet handling. 

Moren til Lornts Øystein Tønne var med i en trafikkulykke. Whip-lashen hun fikk, ga henne sterke smerter, og til slutt ble hun 100 % ufør. Hun valgte å forlate livet i februar 2000. 

I stedet for blomster til begravelsen, ba familien om en gave til Landsforeningen for trafikkskadde eller til LEVE - landsforeningen for etterlatte etter selvmord. 

– Trafikkulykken ødela livet hennes, sier Lornts. – Det var da pappa begynte å miste kjæresten sin, og det var da mamma begynte å forsvinne for meg og søsteren min. 

Smilende mann med caps

For hver person som tar sitt eget liv, står fortvilte etterlatte tilbake. I tillegg til sorgen, må de håndtere sjokket over det som har skjedd. Mange etterlatte føler på skyld, skam, svik og sinne. Noen klandrer seg selv for at de ikke skjønte at noe galt. Tenker på om de kunne gjort noe for å avverge selvmordet. Sliter med å tilgi seg selv for noe de sa eller gjorde til den som ikke er her lenger. 

– Hvilke signaler skulle jeg sett? Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Det er tunge og vonde spørsmål å bale med i sorgen, sier Lornts. 

– Det er så komplekst, mener Johan. – Det er umulig å sette fingeren på hva det var som gjorde at trangen til å dø ble sterkere enn ønsket om å leve videre. 

Det estimeres av hver person som tar sitt eget liv, har 10 nære berørte. Det betyr at det bare i fjor var nærmere 7000 personer; foreldre, søsken, annen nær familie, venner, kjærester, medstudenter, kollegaer og andre med nære bånd til den som er død, som ble etterlatt. 

Og på samme måte som ingen sorg er lik, er oppfølgingen av de etterlatte svært ulik fra kommune til kommune. 

Du er ikke alene

To menn holder en sjekk på 25 000 kroner

LEVE - landsforeningen for etterlatte ved selvmord - jobber både med å gi støtte og omsorg til etterlatte ved selvmord og selvmordsforebygging. 

Hvert år gir de ansatte i NTE penger til veldedige formål. De ansatte nominerer formål de syns fortjener å vinne, og deretter stemmer de over de ulike formålene. 4. søndag i advent er det LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord - som får 25 000 kroner. 

– Det var en selvfølge for meg å nominere LEVE. Det at det var plass til meg i LEVE har betydd alt for meg i sorgprosessen min, sier Lornts. 

LEVE har fylkeslag i hele Norge. En av grunnpilarene i LEVE er likepersonstjenesten, hvor etterlatte kan snakke med en likeperson som selv er etterlatt etter selvmord. 

Johan fikk tilbud om å være med i LEVE etter Jo Vegards død, men takket nei. 

– Jeg trodde bare det var et sted hvor etterlatte satt og syntes synd på hverandre, sier han. 

I stedet kom Einar Jakobsen, som i dag er styreleder i LEVE, hjem til Johan og kona. Da fikk de oppleve hvor godt det er å snakke med noen som har vært i samme båt. Nå er Johan fungerende leder i LEVE i Nord-Trøndelag, og har selv snakket med mange etterlatte. 

– LEVE fungerer som et fristed for følelsene for mange etterlatte, forteller han. – Mange har aldri snakket med noen om selvmordet eller hvordan de har hatt det etterpå før de kommer på samling hos oss. Det å være sammen med andre som har mistet noen, er trygt. 

Smilende mann med juletre i bakgrunnen

Det er Lornts helt enig i. Etter at moren døde, tok han initiativ til å starte Unge Leve; ungdomsavdelingen i LEVE. Før den første samlingen planla de for at det skulle komme rundt 20 ungdommer. Det kom 70. For mange ble dette det første møtet med andre etterlatte. 

– Dessverre ser vi ofte at ungdommene som har mistet en forelder, et søsken eller andre de er glade i, ikke spør om hjelp, forteller Lornts. – Endelig hadde ungdommene en arena hvor folk ikke var redd for å snakke med dem eller syntes så synd på dem. 

Bry deg!

For hvordan snakker du med noen som er etterlatt etter selvmord? Både Lornts og Johan opplevde at folk unngikk dem etter selvmordene. 

– Det er mange som ikke vet hvordan de skal oppføre seg mot folk som har mistet noen til selvmord, sier Johan. – Det viktigste du kan gjøre, er å vise medfølelse. Si heller “jeg vet ikke hva jeg skal si” og gi en klem enn å gå omveier når du møter dem på gata. Det er ikke så mye som skal til!

Lornts nikker enig. 

– Jeg husker fremdeles blikkene og tausheten, på samme måte som jeg husker de som så meg, som sendte en melding eller ringte meg for å høre hvordan det gikk. 

To menn snakker sammen

Selvmordstallene i Norge har ligget på rundt 600 i året de siste årene. I 2020 ble selvmord siste utveg for 467 menn og 172 kvinner. De fleste som tar livet sitt, er unge menn og eldre. 

– Selvmord er et av vår tids siste tabuer, mener Johan. – Norge er et av verdens beste land å bo i. Likevel er det over 600 mennesker som velger å forlate oss hvert eneste år. Kanskje har samfunnet for liten forståelse for å folk som sliter? Kanskje er det ikke rom for å være svak og sårbar? 

Etterlatte etter selvmord har over 6 ganger høyere sjanse for selv å ta sitt eget liv enn resten av befolkningen har. For sorgen varer lenge. Den går ikke over. Den kan bli svakere, men hos mange ligger den like fullt i bakhodet. Da er oppfølgingsarbeidet LEVE gjør uvurderlig. 

– Det går an å komme tilbake til livet, sier Johan. - Det blir aldri det samme, men det kan fremdeles bli godt. 

Har du mistet noen og trenger noen å snakke med? Her finner du en oversikt over fylkeslagene til Leve.

Kontakttelefonen i LEVE er ikke en krisetelefon. Ved krise og øyeblikkelig behov for hjelp, ringer du

  • Akutt nødhjelp 113
  • Kirkens SOS 22 40 00 40
  • Mental Helses hjelpetelefon 116 123